Hedre Gud, ta vare på helsen din, og stol på at alt annet vil blomstre ut fra dette grunnlaget. Å eie ditt eget velvære er ditt løfte om å reise deg, uansett utfordring.
Å vokse opp uten medisiner
Noen ganger skulle jeg ønske at dette bare var en profesjonell interesse for meg.
Før familien min og jeg flyttet til Norge i 2007, bodde vi i Afrika med en mor som slet med høyt blodtrykk og sannsynligvis høyt kolesterol. Hun trengte jevnlige kontroller og medisiner. Men svært ofte var det rett og slett ikke nok penger.
Noen ganger dro hun ikke til sykehuset fordi vi ikke hadde råd. Andre ganger dro hun, men regningene var for høye til at hun kunne fortsette behandlingen. Helsehjelp var ikke noe man kunne ta for gitt. Det var noe man håpet man hadde råd til.
Jeg husker at jeg kom hjem fra skolen med hodepine, og at det ikke fantes medisiner i huset. Når vi spurte, var det ikke fordi foreldrene våre ikke brydde seg. De brydde seg dypt. Men ressursene var begrensede. Selv noe så grunnleggende som smertelindring var ikke alltid tilgjengelig.
Som barn forstår man det ikke fullt ut.
Som voksen gjør man det.
Og det blir værende med deg.
Jeg så mennesker leve med sykdommer som kunne vært behandlet. Jeg så mennesker bli dårligere fordi de utsatte å søke hjelp. Jeg så lidelse som ikke trengte å skje. Og jeg så mennesker dø — ikke fordi behandling ikke fantes, men fordi den var økonomisk utilgjengelig.
Flere år senere, da jeg reiste tilbake til Den demokratiske republikken Kongo og Tanzania, innså jeg at mye ikke hadde endret seg. Jeg satt sammen med eldre kvinner som trodde at deres konstante smerter, høye blodtrykk eller diabetes bare var en naturlig del av det å bli eldre. Ingen hadde forklart dem at dette var medisinske tilstander som kunne behandles og følges opp. De hadde lært å holde ut i stedet for å oppsøke hjelp.
Jeg møtte en kvinne med type 1-diabetes som fortalte at hun ikke har råd til insulin hver dag. Hun vet at hun trenger det. Hun forstår hva det gjør. Men å vite er ikke det samme som å ha råd til å kjøpe det.
Jeg møtte en kvinne i overgangsalderen som ikke engang forsto hva som skjedde med henne — og selv om hun hadde visst det, ville hormonbehandling vært langt utenfor hennes økonomiske rekkevidde.
Jeg møtte unge kvinner som sto overfor utfordringer knyttet til reproduktiv helse, hindret av økonomiske og sosiale barrierer, selv når de visste hva de trengte.
Det er da noe blir tydelig:
Bevissthet alene er ikke nok.
Du kan gi kunnskap.
Du kan gi oppmuntring.
Men hvis man ikke har råd til behandling, er det likevel ikke nok.
I utviklede land snakker vi mye om bevissthet og oppmuntring — og det er viktig. Men i mange underbetjente samfunn er den største barrieren tilgang.
Tilgang til rimelige medisiner.
Tilgang til farmasitjenester.
Tilgang til helsehjelp uten frykt for økonomisk ruin.
Jeg kan ikke ignorere det jeg har sett og opplevd.
Jeg mener at helse ikke skal avhenge av inntekt.
Det skal ikke avhenge av geografi.
Det skal ikke avhenge av flaks.
Det finnes fortsatt familier som må velge mellom mat og medisiner. Fortsatt kvinner som lider i stillhet fordi de ikke vet at hjelp finnes — eller ikke har råd til den selv om de vet.
Hvis dette berører deg, vil jeg invitere deg til å vurdere å støtte dette arbeidet.
Din støtte vil hjelpe oss å arbeide for rimelige farmasitjenester og tilgang til grunnleggende helsehjelp i lokalsamfunn der mennesker fortsatt tvinges til å velge mellom mat og medisiner.
Dette er et langsiktig arbeid. Det vil ikke endre seg over natten. Men enhver bevegelse starter med mennesker som bryr seg nok til å handle. Som du kan se på bildene nedenfor, har vi allerede begynt å bygge dette initiativet.
Hvis du ønsker å støtte dette arbeidet, kan du gjøre det her:
